0 x 0

Kom, la oss leke kommentator!

Den rødgrønne regjeringa fattet nettopp en viktig og riktig beslutning: Regjeringa vil etablere en CO2-kompensasjonsordning for industrien. Formålet er å hindre at norsk industri flytter sin virksomhet til land med en mindre aktiv klimapolitikk. Dette er fornuftig næringspolitikk og miljøpolitikk. Særlig for fastlandsindustrien, som sliter tungt som en følge av dårlige konjunkturer i Europa og en akslererende kostnadsutvikling grunnet oljeboomen, er denne ordninga svært betydningsfull.

 

Kommentator Astrid Meland i VG er ikke enig i dette. I en lite innsiktsfull kommentar beskriver hun dette som ”subsidiebonanza” og at industrien har blant ”verdens beste rammevilkår”. Dessuten er visst ikke regjeringas tiltak viktig for arbeidsplasser, fordi de som mister jobben i Norge, får ”ny jobb nesten med en gang”. Kommentaren avsluttes med en nedlatende insinuasjon om at ”industriarbeidsplasser er visst mye viktigere enn andre norske arbeidsplasser”, før det settes punktum med at det ”ikke er bra for miljøet å sette en ulønnsom, kraftslukende industri på kostbar, intravinøs statsfludium.”

Norsk industri er ikke utsatt for subsidiebonanza. EU setter uansett strenge begrensinger i denne sammenheng. At industrien i Norge har blant verdens beste rammevilkår, er nytt for meg. Vi er derimot i verdensklasse når det gjelder sterk valuta, høye lønnskostnader, dårlig infrastruktur/høye transportkostnader, formuesskatt og byråkrati – for å nevne noen særegne norske lønnsomhetsutfordringer. Et konkret eksempel: Södra Cell produserer cellulose, og har en fabrikk på Tofte i Buskerud. Södra Cell har en nærmest identisk fabrikk i Sverige. Fabrikken på Tofte har en årlig konkurranseulempe på kr. 150 mill. fordi Södra har gunstigere transportvilkår og strømavtaler i Sverige.

Norsk industri har vært konkurransedyktig mye grunnet et høyt investeringsnivå, som har gjort flere av industribedriftene ledende på produktutvikling og teknologiske løsninger for produksjon. Dette har de senere år bidratt til å utlikne nevnte lønnsomhetsutfordringer. Ferske data viser dessverre at investeringsnivået i industrien ikke har vært lavere på 40 år, hvilket er alarmerende.

Nedleggelse av industri vil på kort sikt trolig ikke få nevneverdig utslag på arbeidsledighetsstatistikken. Årsaken til dette kan i stor grad henføres til at de som mister jobb i industrien får nytt arbeid i oljenæringa eller dens underleverandører, i offentlig sektor eller går over på en offentlig stønad. Et alternativ kan være å bli kommentator i media. Dette ser ut til å være ei vekstnæring, og kvalifikasjonskrava framstår som overkommelige. På lang sikt er dette imidlertid ikke bærekraftig. Til dette kommer også at ei utarming av fastlandsindustrien vil få negative konsekvenser for små lokalsamfunn.

Norge trenger et diversifisert næringsliv. Det må skapes eksportverdier. Vi kan ikke leve av å klippe håret på hverandre når oljeinntektene avtar. Selvsagt er det bra for miljøet at kraftkrevende industri forblir i Norge, hvor den kan benytte vannkraft istedenfor kullkraft, som gjerne blir alternativet hvis industrien flagger ut.

Statsstøtte til private virksomheter kan gi positiv samfunnsmessig effekt, det være seg av økonomisk-, klimatisk-, likestillings eller kompetansemessig karakter – for å nevne noen. Også de drøyt 200 millionene VG mottar i statsstøtte hvert år kan komme i denne kategorien. I snitt er faktisk hver journalist i Norge understøttet med ca. kr. 1,25 mill. fra norske skattebetalere. Så hvis det kan være en trøst Meland, så vurderer subsidiemyndighetene, størrelsen på subsidiene tatt i betrakning, journalisten som mye viktigere enn industriarbeideren. Om det er en korrekt vurdering, er en annen sak.

Jarle E. Holberg
Næringspolitisk sjef