En avskogingspolitikk som er helt på jordet

Hans Rotmo og Vømmøl Spellmannslag synger i den mest sentimental-nostalgiske låten av dem alle, «Vømmøldalens siste vår», at «der det går plog, ska’ det gå plog, der det veks’ skog ska’ det veks’ skog». Vømmøldalen er i en ideell og uforanderlig tilstand. Vømmøldalen er ikke virkelig, men den virkelige debatten om avskoging, naturtap og «arealnøytralitet» kan oppleves litt på samme måte.

Hvert år blir i snitt 38 000 dekar skog her til lands ryddet for å bygges ut med bygninger og infrastruktur, mens ytterligere 19 000 dekar skog blir ryddet til beite eller nydyrking. EUs avskogingsforordning skal tre i kraft fra årsskiftet. Den forbyr å omsette tømmer fra skog som ryddes til nydyrking eller beite, men ikke utbygging.

Dette skjer samtidig som EU, Norge og andre europeiske land ønsker å ta tilbake kontroll over viktige forsyningskjeder. Bøndene vil derfor oppleve å få tillatelse av den norske stat til å rydde skog til nydyrking og beite for å utnytte de ressursene som landet gir, mens tømmeret fra det samme arealet behandles som naturskadelig.

Over tid har beitet gått tilbake i tradisjonelle utmarksbeiteland som Norge og Skottland. Derfor har vi, sammenlignet med eksempelvis Finland, forholdsvis store arealer som kan gro igjen, og som vil bli avskoget dersom disse arealene ryddes til beite igjen. Det vil være god ressursutnyttelse, men bryter med avskogingsforordningens logikk.

En rapport som Norkart laget på bestilling fra WWF og Sabima viser at 27 prosent av den skogen som er planlagt omdisponert til utbyggingsformål, bærer visse kjennetegn for gammel og mulig artsrik skog. Spørsmålet som blir hengende i luften, er hva slags skog de resterende 73 prosentene er.

Skogen kryper oppover i lier og fjell som følge av klimaforandringer. Mange setrer og bøer har gått ut av bruk og gror igjen. Det gjør også kystlynghei og brakkmark. NIBIO har anslått at nærmere 10 millioner dekar befinner seg i ulike stadier av gjengroing. Det er klart at grunneiere og arealplanleggere har fått med seg det.

Det er ikke dristig å anta at mye av den utbyggingen som er planlagt i skogen i Norge, men som ikke berører særlig gammel skog, er planlagt på gjengroingsarealer. Det samme gjelder nok også for påtenkte beite- og nydyrkingsarealer.

Det kan virke som om problemet i Norge ikke er tap av skog, men at den vokser på feil sted. Når et øyeblikksbilde av Norge i 2026 skal brukes som fasit på hvordan kulturlandskapet skal se ut i fremtiden, er det nok en gang grunn til å etterspørre sammenhengen mellom mål og midler i politikken.

Denne spalten ble først publisert i Magasinet Skog.